K

Verdens beste bilde på tungsinn

Kjære alle magasin- og bokvenner – løp ut og skaff dere sommerens nummer av K, Aftenpostens kulturmagasin! Hele bladet er en nytelse; masse bra stoff for lesere og estetikere. Særlig tenker jeg da på gjengivelsen av Shaun Tans tale da han mottok Alma-prisen i Stockholm. Jeg må gjengi et utdrag:

En av litteraturens store erkjennelser, og noe jeg faktisk synes er ganske betryggende, er at livet er vanskelig. Det er også fantastisk, forbløffende og gledelig, men det kan være ganske deprimerende – mennesker lider, uforklarlige ting hender, rettferdighet finnes ikke, og man opplever skuffelser hver dag. Bare det å innrømme dette kan være til trøst, spesielt for et barn, siden barndommen er så følelsesmessig trøblete. Det ligger en slags befrielse i den ærlige og trygge utforskingen av svakhet, nederlag og frykt.

Shaun Tan fra Australia er aktuell med ny film The Lost Thing. (Se den fantastiske traileren.)

Shaun Tan var på Lillehammer. Det var jeg også, men jeg skjønte for sent at jeg ikke måtte gå glipp av ham, selv om Tina hos Gravdahl på Hamar hadde gjort meg oppmerksom på hvilken fantastisk tegner og historieforteller som kom til å være der. Tina tegner også fantastisk. Se Lille strek.

Maren i Bokklubben gjorde meg først oppmerksom på Shaun Tan, da hun for et års tid siden la ut lenke til denne filmen som var laget med utgangspunkt i Shaun Tans Det røde treet. Litt usikker på om Tan selv har godkjent denne, litt mange flyvende bokstaver, men den inneholder verdens beste bilde på tungsinn. Lenke til filmen.

Maren har en utrolig bra blogg for alle som liker å få med seg hva som skjer på barne- og ungdomsbokfronten, Marihøne, Marens leselystblogg.

Så er jeg tilbake til K, og det positive i at Aftenposten slipper til flere med egne ord; her Olaug Nilssen på eget nynorsk. Hun snakker om Få meg på, for faen, en utrolig lesverdig roman, også for ungdom. Filmen basert på boka kommer på kino i august, og den vant en pris på Tribeca filmfestival nylig.
Nilssen skriver: Dette (filmen) er Jannicke (filmskaper) sitt prosjekt, og eg kan like filmen og synest han fortel ei viktig historie utan å bry meg om kva andre meiner.
Eg gir faen!

Ikke få sove (igjen)

Tankene er omhyggelig bygd opp som et hus, det er bare å plassere taket nå, forsiktig, så er huset komplett. Egentlig er det mer som et tomt skall, det må ikke være noe innhold, ingenting må forstyrre søvnen, som kan komme tilbake når som helst. Nå.

Nok et korthus! Hvert kort er en tanke som må tenkes. Ikke særlig gode kort, men det er mange. 

Da må jeg begynne på begynnelsen igjen. Mantraet hentes fram: Ingenting, ingenting, ingen verdens ting, slik prater de i timesvis og sier ingen ting. Tramteatret igjen. Skal vi se; er det Arne Garvang eller Terje Nordby som har Mytekalenderen? Den er bra og irriterende på samme tid – mon tro om mannen er kristen? STOPP!

Ingenting, ingenting…   Nei, hodet ligger ikke i riktig soveposisjon. Liten justering, så er vi der. Sånn. Tunga har lett for å snike seg opp i ganen, da får jeg nok ikke sove. Den må ligge nede.

Hva var det som vekket meg denne gangen? Var det de hersens skjæreungene som setter i gang å skrike hver morgen i firetida? Nei, jeg tror de har vokst fra det, har ikke hørt dem på noen dager. Var det den høyst uvante men etter hvert så vanlige svetteria som tok meg da? Samma det, SOV!

Hvor lang tid har det gått nå? Hvor mye var egentlig klokka da jeg våkna? Hvor mange timers søvn ble det? Gleder meg til kaffen; kanskje jeg like gjerne kan gå ned og sette på trakteren? 

Nyskaping

NRK er nyskapende, og vi liker det. “Hurtigruten minutt for minutt” er stemningsskapende, og sendinga skaper aktivitet. Og samhold. Det blir et felles og samlende samtaletema, både på nett og ansikt til ansikt.

Alle ser et søskenbarn i Svolvær. Ikke undervurder den gleden, sier Fr. Martinsen. Programmet er behagelig å ha i bakgrunnen for alle andre ting vi holder på med, og faren for å gå glipp av store begivenheter er ikke særlig overhengende. Ovenikjøpet kan vi spole tilbake, eller finne på kartet den strekningen vi ønsker oss i reprise. En fin måte å ikke sove på; som om vi var nordpå hele gjengen.
Noen gruer seg allerede til at turen er over.

En fredagskveld i vinter ble vi invitert til et annet NRK-arrangement, også det nyskapende.  Radiodokumentaren “Tramteatrets siste sang” skulle festlanseres, og innholdet var framfor alt lytting til radio. Riktignok krydra med en kort gjenoppstandelse og minikonsert med selveste Tramteatret, men likevel;
vi satt 1000 mennesker i Chateau Neuf i nesten en time og bare lyttet. Magisk!
Det er fint å delta, å være til stede, å kjenne at dette er noe å ta med videre. Det skaper glede. Og samhold. Og fyller tida med stemning, minutt for minutt.