Ikke få sove (igjen)

Tankene er omhyggelig bygd opp som et hus, det er bare å plassere taket nå, forsiktig, så er huset komplett. Egentlig er det mer som et tomt skall, det må ikke være noe innhold, ingenting må forstyrre søvnen, som kan komme tilbake når som helst. Nå.

Nok et korthus! Hvert kort er en tanke som må tenkes. Ikke særlig gode kort, men det er mange. 

Da må jeg begynne på begynnelsen igjen. Mantraet hentes fram: Ingenting, ingenting, ingen verdens ting, slik prater de i timesvis og sier ingen ting. Tramteatret igjen. Skal vi se; er det Arne Garvang eller Terje Nordby som har Mytekalenderen? Den er bra og irriterende på samme tid – mon tro om mannen er kristen? STOPP!

Ingenting, ingenting…   Nei, hodet ligger ikke i riktig soveposisjon. Liten justering, så er vi der. Sånn. Tunga har lett for å snike seg opp i ganen, da får jeg nok ikke sove. Den må ligge nede.

Hva var det som vekket meg denne gangen? Var det de hersens skjæreungene som setter i gang å skrike hver morgen i firetida? Nei, jeg tror de har vokst fra det, har ikke hørt dem på noen dager. Var det den høyst uvante men etter hvert så vanlige svetteria som tok meg da? Samma det, SOV!

Hvor lang tid har det gått nå? Hvor mye var egentlig klokka da jeg våkna? Hvor mange timers søvn ble det? Gleder meg til kaffen; kanskje jeg like gjerne kan gå ned og sette på trakteren?